Atles fisketurer

Søndagstur med suksess

2008-06-08T11:16:00.001+02:00

Min kones lykke i sommersolen er en båttur på fjorden, min er en dag i skogen. Da gjør man komprimisser, og etter en hyggelig lørdag på vannet bevilget jeg meg en hyggelig søndag i marka. Det lå an til å bli den siste godværsdagen på lenge, og jeg håpet de første klekkingene ikke var helt over og at ørreten fremdeles var klar for litt moro.

Etter en times trasking i varm sommerskog kom jeg fram til hyggelig Ytre Langevann. 4 karer hadde tilbrakt lørdagsnatta der og tok livet med ro, med en pen 250 grammers hengende i en kvist som bevis på sine bragder. I løpet av sesongen hittil har jeg snakket med flere fiskere enn i hele fjor. Om det er fordi det er flere fiskere, eller fordi jeg er blitt mer sosial av meg, vet jeg ikke, men hyggelig er det å slå av en prat på tur.

Det var veldig stille på vannet, og jeg ruslet etterhvert opp på Goliaten. Det hadde begynt å blåse, og det var umulig å se vak. På Tverråsvannet var det litt le, men ingen aktivitet. Jeg vurderte å gå nedenom Marivannet, men timene gikk, og jeg bestemte meg for å prøve lykken i det første vannet.

Vinden tiltok i styrke, og resultatet ble banning og fortvilelse. Men jeg ga ikke opp, og fikk en rugg på våtflue, som ble borte i sivet... På andre siden var det litt mer le, og noen få vak. Med en kraftig maur på enden av fortommen foretok jeg et kalkulert og kontrollert kast i stiv kuling. Og den tok resolutt godbiten. En pen ørret på kvartkiloen ble ærbødig avlivet, og jeg følte meg med ett mye bedre.

Det led mot avtalt hjemreise, og jeg ruslet glad mot Landfalltjern. Et par kast i Myrdammen burde jeg vle rekke? Men den nevnte vinden hadde nådd nye høyder, og vannet pisket om støvlene, snøret virvelt inn i buskene og tørrflue var en selvmotsigelse. I desperasjon over at dagen snart var over satte jeg på en stor Montana og kastet der jeg visste det pleide å gå fisk. Etter tre resultatløse napp satt dagens andre på 250 g. Det ble ørret til middag!

Trøstefisk og maurklekking

2008-06-03T11:30:00.000+02:00

Jeg er blitt latere og latere når det gjelder kveldsturene mine, og Damvannet ved garsjø, rett ved veien er blitt favoritt. I tillegg til å ligge ved veien har det fabelaktige områder med myr rundt, som gjør kastinga til en lek.

Denne kvelden startet veldig bra, med en fin 200 grams ørret, tatt på en døgnflue. Etter det var det stille en stund før det plutselig eksploderte i vika! Det hoppet og sprelte og kokte på overflaten! Aner ikke hva det var, men antageligvis maurklekking. Jeg dro inn abbor etter abbor, bitte små, alle som en sluppet uti igjen. Ørreten tok ikke i det hele tatt. Veldig moro, men litt frustrerende, sidne jeg ikke forsto hva som ble tatt...

Myrdammens første i år

2008-05-22T11:43:00.003+02:00

Arne tok turen fra hovedstaden i kveld, og vi ruslet opp til Myrdammen. Passelig med vak, akkurat nok til at vi holdt motivasjonen oppe. Merkelig å se hvordan fisken beveger seg rundt i vannet, nesten som en flokk på vandring. I perioder vaket det nesten bare i enden, mens utover kvelden forflyttet vakinga seg.

Arne sliter litt med den stive stanga si, og fikk ikke føling med fisk. Men det gjorde jeg! Det vaker til tider kraftig på et sted uten plass til baksleng, men hvis du snur deg og sikter innover mellom trærne, kan du få ut nok snøre til et fint bakkast. Og caddisen min ble grådig mottatt umiddelbart. Vekat stoppet på 270 gram, men stakkaren fikk beholde livet. Imorgen er det fredag, og pizzakveld.

Og det er ikke bare fisk vi ser når vi er på tur, en vakker, gyllen rev hilste nysgjerrig på oss, før han tuslet innover skogen.

Haglefiske

2008-05-11T11:51:00.002+02:00

Neida, jeg har ikke gått er til tunge skytevåpen for fisking, det er værfenomenet det refereres til. Optimist som alltid tok jeg turen opp til Damvannet ved Garsjø en sen søndagskveld. På veien opp så jeg snø mellom trærne og fikk en kald frysning nedover ryggen. Det fikk jeg også da jeg satte opp stanga og de første kulene med hagl begynte å falle...

Innen jeg var klar på myra, slo det ned som et kuleregn, og iløpet av få minutter vasset jeg i hagl, myra var hvit! Dette kan det da aldri bli fisk av, tenkte jeg, men snart sto vakene mellom haglene! En fin ørret på rundt 200 gram lot seg lure, og det gamle ordtaket "Uvær er fiskevær" ble bekreftet.

Etter haglet la seg hadde jeg et par små napp, men ingenting satt. Igjen beviste jeg min utholdenhet, og det var ikke før jeg la merke til is i stangringene at jeg pakket sammen. Våren kommer seint i Finnemarka!

Årets første, 2008!

2008-05-09T15:12:00.003+02:00

Endelig, etter en ulidelig lang vinter er jeg i gang igjen, min andre sesong som fluefisker. Ingenting tyder på at tilstanden har forbedret seg siden i fjor.

Etter et par dødfødte forsøk i Østmarka og på Landfalltjern mente jeg at nå måtte da ørreten være klar for litt smågodt. Men siden isen er i ferd med å gå i Finnemarka, og det nok er noen dager til det er optimalt der, måtte jeg ty til Blektjern, rett ovenfor der jeg bor. Fikk også fjorårets første ørret der, riktig nok på sluk.

Det blåste tildels kraftig på vannet, og det ble kreativ kasting i alle retninger for å overvinne vinden. I tillegg til at jeg ikke hadde store håpet om noe særlig fisk i vannet (bortsett fra stimer av småabbor) gjorde vinden at jeg var på vei til å gi meg.

Men etter en hyggelig prat med et lokalkjent fluehue (takk til Lars Lenth, den benevnelsen vil bli brukt titt og ofte) ble det observert et par pene vak i bølgene. Og etterhvert som vinden løyet utover kvelden sto det klart for meg at årets første skulle taes!

Og ingenting kan måle seg med følelsen av å få fast fisk etter å ha kastet et langt og perfekt kast etter et vak. Ingenting.

Jag hadde i ikke vekta i vesten, men ca 30 cm og kanskje 200 gram ørret ble lykkelig studert og forsiktig satt ut igjen. Som et offer til ørretguden, for en lang og fiskerik sommer.

Juhuuu!

Bursdagsfiske

2007-10-01T21:09:00.001+02:00

På søndag var det bursdagen min, ikke rundt tall og ingen grunn til stor feiring. Den beste gaven jeg fikk var tillatelse fra fruen til å fiske hele dagen. Til tross for en grynde forkjølelse, tykk tåke og regn pakket jeg en liten sekk med havrekjeks og min nye 4'er-stang.

Jeg har hørt at skiheisen opp Aronsløkka går hver helg hele sommeren, og tenkte det var en god ide for å korte transportetappen til marka. 45 kroner lettere satt jeg i styrtregnet på vei opp til det jeg tror er en av årets siste turer i Finnemarka.

På toppen var det to-tre kilometer inn til Ytre Langevann som jeg besøkte for noen uker siden. Rett ovenfor ligger også Goliaten som jeg ennå ikke har sett. Regnet pøste ned, og det bekker og myrer var oversvømt av regnvann. Vel framme var det helt dødt på vannet. Jeg gikk forbi en maurtue og kom på et tips jeg hørte før i sommer: riste en kvist med maur over vannet, for å lokke fisk til stedet. Jeg har ikke prøvd det før, og tenkte at med så lite vak må det juksing til. Og sant nok, etter fem minutter var det ringer i vannet. Jeg sto imidlertid på andre siden av vannet og gikk glipp av muligheten...
Goliaten

Jeg ruslet 100 meter gjennom skogen opp til Goliaten for å ta en titt. Der var det såpass mye krusninger på vannet at det var vanskelig å se om det var noe vak. Vannet ligger utrolig vakkert til rett innunder en massiv klippevegg, og Drammen Sportsfiskere har en hyggelig, liten, rød hytte der. Uten tegn på liv gikk jeg rundt hele vannet (det er overkommelig størrelse, kun (54 dekar), kastet et par kast og returnerte til Ytre Langevann.

Noen minutter etter at jeg fikk ut flua åpnet himmelens sluser seg, og flanellsskjorta ble en kilo tyngre. Da hadde jeg skiftet over til en klassisk våtflue (tror den heter Royal Coachman, skal på fluebindekurs neste uke for å lære meg slikt...), og plutselig slo det til. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å sette ut igjen alt jeg fikk (en dårlig gjennomført ørretmiddag krever at jeg har noen skikkelige oppskrifter neste gang jeg tar med fangst hjem), og vekta lå klar i vestlommen. En pen liten en på 200 gram lå i håven. Nok en gang kom 4'eren til sin rett. Ikke nok med det, på det neste kastet satt fisk nummer to, antageligvis onkelen eller tanta, på 275 gram! Og hele tiden sto vannet i kok av regnet.

Etter skuren var det blikkstille, og jeg kastet et par kast for syns skyld før jeg tok fra hverandre stanga og ruslet hjemover. Heisen sluttet å gå klokka fire, så det var med skjelvende bein jeg satte meg i bilen etter å ha gått ned hele skibakken.

Ny stang!

2007-09-17T10:30:00.000+02:00

Denne helga har vært en super fiskehelg. Og jeg vet akkurat når det startet. På fredag slang jeg innom Drammen Sportsfiskere's nettsider for så se om det var noe nytt. Der klikket jeg på en link for salg på vår lokale fluefiskebutikk og så på noen hyggelige priser. Plustselig hadde jeg sjekket kontoen og var på vei til butikken. En snau halvtime senere var jeg den stolte eier av en splitter ny firerstang, med tilhørende snelle og snøre.

Da sier det seg selv at jeg var oppspilt og klar for store opplevelser da jeg hentet Arne på stasjonen for en kveld på Skapertjern. Vi var framme i nordenden av vannet litt før sju. Det blåste ganske mye, og innen mørket kom hadde vi mistet litt av troen. Men den nye stanga - herrejemini - var fantastisk! Så utrolig moro å kaste med, som en pisk! Min trofaste sekser kjentes som en gjerdestolpe i forhold. Da visste jeg at det kom til å bli en bra helg...

Vi gikk i mørket over til østbredden, og jeg begynte å kaste helt øverst. Jeg hadde på en grå streamer jeg ikke aner navnet på, ganske stor. Etter å ha sett to gigantiske plaskevak rett ved var jeg sikker på at nå satt den snart. Etter et vakkert bakoverkast mot sivkanten slo det til! Og for en fryd å få fisk på en firerstang! Det var bekmørkt, og litt av spenningen ble borte ved at jeg måtte knote med hodelykta. Men iland kom den, og etter nøye veiing kom vi til 350 gram. Vi hadde hørt rykter om 3-kilosfisk, men var ikke kresne.

Det var fangsten den kvelden. Dagen etter dro vi opp til Hvalsmoen, Hønefoss, for å fiske i Randselva. Det har jo gått varmt på nettet i sommer om det fantastiske fisket der. Vi var framme rundt ett, og elva var utrolig fin, med en lang grusbanke med god plass. Det var ikke antydning til liv, men sola skinte, og elva så akkurat ut som på en fiske-DVD...

Da Frode kom opp rundt femtida hadde vi registrert kun to vak, og ingen napp. Og det skulle bli status for denne turen... Vi sto til litt over ni og gikk igjennom hele flueboksen uten hell. Etter at det ble mørkt hørte og skimtet vi masse vak, mest smått, men også ett monstervak. Kvelden ble avrundet med wienerpølser og MacCallan Elegancia i Drammen.

På søndag var det tjukk tåke og yr. Arne dro hjem, mens Frode ble med meg en tur på Finnemarka. Rundt ett var vi på yndlingsvannet mitt, og sikten var på rundt ti meter. Det vil si at jeg kastet flua inn i tåka... Sporadiske vak, men liten aktivitet. Det gjorde meg derimot ingenting, for jeg var så fornøyd med den nye stanga (som forresten er seks-delt, det vil si perfekt for småturer i marka). Og da tåka begynte å lette over det speilblanke vannet kunne man nesten bare sittet rolig og kost seg.
Rundt fem-seks var det litt mer aktivitet og jeg kastet på det ene vaket innenfor rekkevidde. Og PANG!, der satt den. En prek 300 grams, med en rusten maurflue i kjeften! Den tok på en liten Montana, som jeg hadde hatt fisk på før på dagen. Idet jeg tok opp igjen stanga vaket det rett bak meg, et lite plopp inne i vika. Resolutt la jeg et fint bakoverkast rett på vaket, og PANG!, der satt nummer to.

Frode var ikke videre imponert over helga, og følte tidspresset med vinteren som nærmet seg. Det gjør jeg også, men det er ikke lenge til april, og da skal firerstanga få kjørt seg!

Min første harr

2007-09-06T15:46:00.000+02:00

Vi har en hytte på Ringsakerfjellet, og nede i dalen renner den vakre Åsta fra Øyer og ned til Glomma ved Rena. Som guttunge fisket jeg der, men uten skikkelig opplæring (*host* ja du, far *host*) ble det dårlig med fangst. Nå som jeg har oppdaget fiske-gleden på ny fikk jeg lurt med meg Arne på en helgetur til Åsta.

Vi ko opp til elva på lørdag rundt ett. Det blåste litt, og det ble mer og mer overskyet. Vi fant en fin lang sving nedenfor Øvre Åstabru hvor vi var i såpass ly at det gikk å kaste. Det var nesten dødt på vannet men jeg la merke til noen bevegelser som kunne være vak. Arne hadde vadet ut i elva ovenfor meg og kastet på grunnere vann. Jeg sto nede ved vannkanten og kastet nedover med en "Whisky"-flue og fikk tilhogg etter en håndfull kast. En livlig liten en på 325 gram ble dratt opp og min første harr var et faktum. Etter det gikk det stort sett nedover...
Mor og far dukket opp samtidig som regnværet startet så smått. Etter bålkaffe og ei brødskive tok jeg og Arne turen ned til Olshølen, nærmere Bjønnåsen. Der badet jeg mye som liten, og visste at det var såpass djupt at det kunne stå bra fisk der. Olshølen krydde av folk i campingvogn og lavvo, og det myldret av småunger med dupp og mark. Men med vadere kunne vi bevege oss utenfor rekkevidde for den livsfarlige kastingen. Midt i elva traff vi på en hel stim av små-harr, og tilbrakte den neste timen med å dra opp utallige griske småtasser. Alle ble selvfølgelig pent satt ut igjen, og stor-fisken lot vente på seg.

På slutten av kvelden dro vi ned til en oppdemmet innsjø ovenfor Brumundsaga. Bare noen få år gammel er den full av kvist, døde trær og ekle bunnforhold. Vinden sto på nå også, men med rett posisjon fikk vi da kastet litt. Og jeg sverger på at jeg hadde på den største ørreten noensinne. Både Arne og jeg dro opp noen mindre ørreter, men slapp de ut igjen.

Etter en hyggelig kveld på hytta med god mat og drikke, et slag kort (ikke så veldig moro med Arne, han har solgt sjela si til fanden), og løsing av verdensproblemer prøvde vi oss noen timer på søndag også. Men det var dårlige greier. Noen småørreter gjorde dagen litt mindre bortkastet. Det blåste stygt, og fisken hadde høstferie.

Jeg gleder meg til våren allerede. Det er morsommere når fisken vaker...

Nytt favorittvann!

2007-08-20T13:25:00.000+02:00

Jeg synes det er kjempespennende å prøve meg på nye steder, spesielt hvis jeg har hørt løse rykter om gode fiskemuligheter. Ytre Langevann har blitt nevnt et par ganger, og jeg har sogar prøvd å komme meg dit, men havnet uforståelig et annet sted.

Denne gangen hadde jeg en hel dag til disposisjon og etter å ha konferert med både turkart og norgeibilder.no syklet jeg innover Finnemarka til Tverken. Denne gangen tok jeg rett sti, og etter en halvtimes rusling i skogen fant jeg vannet. Bittelite, men med flere gode kasteplasser, og en myrbredde langs ene siden som så lovende ut.

Jeg var ikke alene, og ropte høflig over til min våpenbror om det var plass til to. Fluefiskere er som regel svært vennlig innstilt ovenfor andre som lider av samme sykdom og han forsikret meg om at det var plass til mange. Etter en hyggelig prat med fyren, som viste seg å være veteran og aktiv i fiskeforeningen, foræret han meg en liten flue som han mente jeg ville få fisk på. Jeg håper han ikke la merke til at jeg slet den i bakkastet fem minutter etterpå...

Det var sporadiske vak i vannet, litt for mye vind etter min smak, men sola kom fram og det var nok vak til at det var spennende. Utpå dagen, rundt kl. 1530 smalt den første på. Da hadde jeg prøvd masse rare fluer, og selvfølgelig tok den på en enkel og grei olivengrønn fallskjermflue. Den var lang, men tynn, noe fiskeren jeg møtte før på dagen (som nå hadde beveget seg opp til Goliaten) hadde påpekt. Masse fisk, grei størrelse, men tynn og mager.

Halvannen time senere, etter utallige turer rundt vannet (ca 19 dekar...), slo det til igjen, også denne gangen på en fallskjerm. Denne var fetere men kortere, og det viste seg at begge lå på rundt 275 gram.

Det var supert å ha en hel dag til rådighet på et så lite vann, man blir etterhvert godt kjent, og føler at man "sirkler inn" fisken. Jeg skal så avgjort tilbake, nå når jeg veit hvor det er.

Født på ny

2007-08-05T16:37:00.000+02:00

Etter Finnmarksturen har det vært en håndfull kveldsturer i lokalområdet. Spesielt ett vann i Lier, hvor jeg fra sikre kilder stadig får høre om storfisk, har standhaftig nektet meg fisk. Faktisk så gikk det uker etter lakseventyret før jeg fikk fast fisk igjen. Sommeren har vært veldig våt, og vi har kommet fram til mange fantasifulle, metrologiske forklaringer på dårlig fiske.

Løsningen for meg ble som vanlig mitt lille favorittvann i Finnemarka. En nydelig ettermiddag syklet jeg inn til et vindstille og vakende vann. Masse aktivitet, og hadde jeg vært litt mer interessert i insekter kunne jeg sikkert sagt det latinske navnet på de sorte dyrene som innimellom svermet i hopetall.

En liten fallskjermflue sikret kveldens første ørret, men det skulle bli lenge til neste. Ikke før mørket begynte å falle, og desperasjonen fikk meg til å knyte på en overdimensjonert Montana, fikk jeg lønn for strevet. 220 + 250 gram = middag for to!

Lakseeventyr i nord

2007-06-28T21:42:00.000+02:00

Etter en skuffende (fiske-messig) tur til Etne var det bra jeg hadde en back-up plan: en uke i Finnmark med mine trofaste fiskekamerater fra Lofoten. Vi hadde ordnet oss fly til Kirkenes med leiebil til Tana, hvor vi skulle låne en hytte fra familiemedlemmer som kun besøkte den på vinteren (finnmarkinger er noen pyser når det gjelder mygg...). Fisketrygd var betalt, lokale regler og kart kopiert og nøye studert og selvfølgelig velfylte fluebokser.

Ivrige etter bitevillig finnmarksfisk i overbefolkede vann trasket vi freidige ut i myggen allerede første kvelden. På kartet lå noen vann i rimelig gangavstand fra veien, og vi hadde høye forhåpninger. At alle fire vannene viste seg å være totalt blottet for annet liv enn mygg fant vi snart ut. Nedslåtte, men fremdeles med en sterk tro om bedre tider, ruslet vi en omvei ned til veien. Og der lå det, det vakre, lille vannet som skulle bli kveldens redning. Jeg tok den lange veien rundt, vadet til knes i tursko for å nå fisken som aldri ville bite, og avsluttet runden med å knekke stangen. Jepp. Den første kvelden i Finnmark knakk jeg stanga.

At Kurt og Frode hadde vært heldige og fått et par pene ørreter på litt under halvkiloen hjalp på irritasjonen, og jeg fikk komplimenter for hvor godt jeg tok det.

Etter en nydelig ørret-frokost pakket vi sekkene og satte kursen mot en av Tanas mange, lakseførende sideelver, Laksejohkka. På veien stoppet vi i (det bittelille) Tana sentrum. Med så mange laksefiskere sommeren igjennom måtte det da være en sportsbutikk med fiskeutstyr. Etter ett (av flere) frustrerende møte med service på finnmarksk sto jeg med en ny GuideLine 6'er i hånda.

Frode med konemishandler-bart desinfiserer stanga si. Uheldig kameravinkel...

Laksjohkka er en passe stor elv, ca en times kjøring fra Tana bro. Etter en laaang prosess med desinfisering av utstyr trasket vi ivei langs en god sti. Det skal være sagt om Finnmark: det er veldig bra stier der. Lokalbefolkningen er glade i å gå. Utenfor allfarvei. Etter en halvtimes tid synes vi at vi hadde gått forferdelig langt, og elva så helt super ut, og vi diskuterte å slå leir. Og at en kjempelaks hoppet to meter fra oss fikk oss til å kaste av oss sekkene. Jeg var kjappest i vaderne og med tre misunnelige menn som tilskuere, snek jeg meg i posisjon. Men jeg måtte vente ennå noen dager før laksen tok.

Iløpet av vårt første døgn i Laksjohkka fikk vi masse fin ørret på rundt halvkiloen, myggen plagde oss ikke nevneverdig (vi var godt forberedt, både mentalt og utstyrsmessig), og vi koste oss stort. Arne satte en liten støkk i oss ved å vandre vekk og ikke returnere før etter sju timer. Han hadde gått halvannen time oppover elva, og i møte med lokale kjentfolk fått masse gode tips. Men til tross for visuell kontakt med laksen kom han ned igjen tomhendt.

Etter soving, en fantastisk ørret-middag og en velfortjent pokerkveld, gjorde vi oss klare på søndag for to nye døgn i Laksjohkka. Denne gangen skulle laksen til pers. Det skulle vise seg at den derimot hadde nok et døgn med fred og frihet i vente: vi hadde kun skumlest reglene om laksefiske i Tana-vassdraget, og oversett paragrafen som stadfestet fiskestopp fra kl. 1800 søndag kveld og det neste døgnet. Full forvirring oppsto, og i panikken bestemte vi oss for å prøve et vann anbefalt av en danske vi møtte. Uten kart, men med beskjed om å holde til venstre for åsen og gå i en halvtimes tid, trasket vi innover på den største bomturen denne sommeren. Fire timer senere ga Frode og Kurt opp og dro tilbake til hytta, mens Arne og jeg innbitt la i vei opp Laksjohkka for å fiske ørret i sideelver og små tjern, i påvente av fiskestart klokka seks på mandag.

Utmattet slo vi opp telt halvannen time senere. Med nesten fem timer i beina sov vi godt. Neste morgen la vi ivei videre innover marka, der Laksjohkka blir til av to mindre elver. Men da vi kom inn på vidda blåste det stiv kuling, og det ble lite fisking. Vi trøstet oss med at vi iallefall ville stå klar med stanga på de beste fiskeplassene klokka seks.

Vindet løyet ikke, men vi fant en sving i elva hvor det var mulig å kaste noenlunde presentabelt. På slaget seks smalt den første lakseflua i vannet, og kampen var igang. Hvert kast var et helvete i vinden, og brukbar presentasjon av flua var en sjelden hendelse. Sporadiske vak ga oss derimot håp og lyst nok til ikke å gi opp. Rundt halv sju skjedde det. Jeg hadde kastet 10 elendige kast mot en fisk jeg hadde observert et par vak av. På det ellevte kastet skjedde det noe. Etter mange timer med fiske-DVD'er hadde jeg et kloart bilde av hvordan en laks skulle oppføre seg, det skulle være skrik og skrål, utras og livsfarlig løping uti strykene. Men det var mye roligere i virkeligheten.

Jeg fikk Arne nedover for å hjelpe meg å håve den, seks'er-stanga mi var farlig bøyd, og vi sto noen minutter, jeg og laksen, og jobbet med forholdet vårt. Som endte i håven. Det var den største fisken jeg hadde sett! Etter en rask veiing kom vi fram til 2, 35 kilo! Smålaks, javisst, men det var laks!

Jeg lærte senere at du skal holde fisken på en armlengdes avstand MOT kamera, ellers ser den forferdelig liten ut. Den var MYE større i virkeligheten enn på bildet!

Etter dette ble ikke fiskeplassen vi sto på den samme for meg. Arne hadde derimot fått blod på tann, og ville fortsette på samme stedet. Jeg ruslet nedover elva. Vi hadde fått melding fra Kurt og Frode om at de også hadde kommet seg opp i elva til startskuddet skulle gå. Før på dagen hadde de hatt det moro med røye-fiske og var nå klare for storlaksen.

Som helt uteble. Det viste seg at jeg var den eneste laksefiskeren av oss. Vinden ga seg ikke, og det var liten aktivitet i elva resten av dagen. Utpå ettermiddagen løyet det litt og jeg moret meg med å fiske etter halvkilos-ørreter. Laksen så vi ikke mer til.

Da fiskekortet gikk ut klokka seks tuslet vi illeluktende, kløende, svette, slitne og litt skuffa ned til bilen igjen. Vel nede i sivilisasjonen spanderte vi på oss en hamburgermiddag og øl på den lokale kroa, hvorpå resten av kvelden ble tilbrakt i badstua.

På onsdag morgen pakket vi og vasket oss ut av hytta, og forberedte oss på det virkelige liv igjen. Vel hjemme måtte spørsmålet "Fikk dere no' laks, da?" besvares, og gode unnskyldninger ble kokt i hop på flyturen hjem.

Vi kommer gjerne tilbake til Laksjohkka, men denne gangen skal jeg ta med meg en skikkelig tursekk, et par gode fjellstøvler, rødsprit (og ikke parafin) og et godt kart. Takk for turen gutter, synd det ikke ble noe laks på dere....

En heidudndrandes fiasko

2007-06-26T22:20:00.000+02:00

Mitt første laksefiske var en fiasko. Egentelig er det ikke mer å si om det, men siden alt utenom selve fiskingen var en suksess syntes jeg det var på sin plass å skrive om det.

Jeg og min gode venn Roy dro opp til Etne (rett ved Haugesund) for å fiske i Etne-elva. Vi var innlosjert hos vår felles kompis Jan Terjes foreldre, som var et strålende vertskap. Jan Terje var vår lokale kjentmann, som i tillegg til å være en suksessrik multi-kunstner har han en forkjærlighet for gamle ting. I to dager sto han i elva iført tweed og en splitkane-stang med tresnelle fra 1931.

Jeg har aldri fisket med tohånds-stang før, men etter instruksjoner fra Jan Terje behersket jeg snart det grunnleggende. Det er ikke vanskelig å få til et godkjent kast, men det kreves mye trening for å presentere flua og treffe riktig. Siden Etne-elva ikke er så stor klarte jeg meg greit. Med nyinnkjøpte laksefluer fra fabelaktige Noroco i Drammen var jeg sikker på fangst. Selv ikke Jan Terjes pessimistiske syn på vannstanden i elva la en demper på håpet om storlaks.

Men han hadde rett, vannstanden var så lav at lite fisk klarte å ta seg opp elva. Den sto i fjorden og kom ikke opp. Og når fisken ikke kom til oss, tok vi oss en tur til fisken. Å fiske med flue i sjøen kan være en prøvelse for en nybegynner. Det ser ut til at fisken alltid står to meter lenger ut enn du klarer å kaste. Når det i tillegg blåser litt blir det fort frustrerende. Altså: ingen fisk i sjøen heller.

Vi hadde sone i to døgen, onsdag kl. 1800 til fredag kl. 1800. Begge kveldene holdt vi det gående til rundt 2-3 på natta, så det var ikke innsatsen det sto på. En kveld med whisky-smaking sammen med Jan Terjes lokale whisky-klubb var akkurat det vi trengte for å komme over lakse-bluesen.

På lørdag hadde Jan terje lovet oss en tur inn på fjellet, til et par hemmelige fjellvann. Etter en time og et kvarters trasking (stakkars Roy hadde vondt i ryggen etter to døgn med tohånds) kom vi fram til en liten myrpytt. Et par vak ga oss vann på mølla, og vi fordelte oss rundt vannet. Etter et par kast på et vak ropte Roy "Jess" og hadde en fin 550 grams brun-ørret på kroken. Det var turens eneste fisk, og både jeg og Jan Terje følte vi også hadde fått den.

Den eneste fisken som måtte bøte med livet på årets Etne-tur... Flaut, men ikke for Roy.

Konklusjonen er at jeg antageligvis blir å finne i Etne også neste år. Hvorfor? Fordi jeg er optimist og vet at det finnes andre ting i livet (og i Etne) enn fisk!

Bomtur med småfisk

2007-06-15T10:19:00.000+02:00

Med hus, hjem og helgearbeid må man utnytte alle muligheter som dukker opp for en liten fisketur. Myrdammen har jo vist seg å være en suksess, selv om det er litt liten plass for fluefiske, og med sykkelen bak i bilen tok jeg turen inn i Finnemarka.

Rop og skrål gjennom skogen informerte meg om at jeg ikke var den eneste med Myrdammen som destinasjon denne kvelden. En hel skoleklasse hadde satt opp telt og plasket rundt i vannet. Heldigvis hadde jeg en reserveplan: Ytre Langevann. Visstnok et kvarters gange nordvest for Tverken.

Allerede 100 meter etter Myrdammen ante jeg kveldens videre utvikling, da jeg klarte å ta en steinete sti istedetfor den brede og lett synlige skogsveien opp til Tverken. Etter å ha studert kartet på Tverken, og fått veibeskrivelse av noen spreke damer la jeg ivei. Jeg skal ikke gå i detaljer, men med godt ristede nyrer, gjennomvåt T-skjorte og hivende pust, skimtet jeg tilslutt et vann langt der nede.

Men de som hygget seg med kaffe og bål ved vannet hadde aldri hørt om Ytre Langevann, og ga dammen jeg hadde funnet navnet Gamledammen. Rett ovenfor Aronsløypa. Det går heis opp dit...

Dammen var liten, men med et par intressante trekk, blant annet en bru mellom to holmer. Det vaket sporadisk, og jeg fant meg et par steder der jeg såvidt hadde plass til kastinga. Etter et par små napp slo det kjapt til to ganger. To spreke, men bittesmå, ørreter gjorde at turen ikke var en total bomtur.

En annen historie er at bommen opp til Landfalltjern stenges klokka 2300, og jeg kom ned til bilen klokka 0100. Da var jeg glad jeg hadde med sykkel...

Langt oppi Hakadalen!

2007-06-11T16:26:00.000+02:00

Gutta fikk lurt meg vekk fra Finnemarka på fredag og vi tok turen opp til Nordmarka. Jeg måtte være i Drammen igjen seinest klokka 10 på lørdag morgen, så jeg ble lettet da mannen på sportsbutikken i Nittedal estimerte en halvime-tre kvarters gange opp til Elvannet fra Hakadal stasjon.

Klokka ni sjanglet vi utslitt ned til Elvann, etter å ha gått oss grundig bort. Jeg bestemte meg der og da for å la soveposen ligge i sekken for å få noe ut av turen. Elvann var blikk stille, med noe små-mygg på vannet. Vi møtte en kjentmann som håpet på Vulgata-klekking i helga, men det så ikke slik ut. Noen få vak, men gjerne lenger ut en vi rakk.

Men det var uhyggelig moro med vadere for første gang, og jeg hadde det moro med å vasse forsiktig langs land frem til klokka 12. Da ruslet jeg over til Langvann, men der var det helt dødt, så jeg gikk tilbake til Elvann. Der fant jeg en vik med siv og myr helt ved veien, og det var god plass til bakkastet. I tillegg vaket det litt.

Mørket seg på, men litt over ett begynte det allerede å lysne litt igjen. Det var magisk å stå i skumringen å kaste. Det rare er at så snart jeg ikke ser lina går kastinga mi som en drøm. Akkurat klokka 3 slo det på, og jeg landet en fin, feit ørret på 300 gram. Oppspilt og sliten gikk jeg tilbake til vannet og la meg på liggeunderlaget i en halv times tid. Da kom Arne og Frode ruslende, de hadde også bestemt seg for å oppleve sommernatta. Sammen gikk vi tilbake der jeg fikk ørreten, og selv om det ble litt trangt med tre ivirge, urutinerte fluefiskere smalt det på en ørret til klokka seks.

Klokka sju gikk jeg i ørska nedover mot bilen, og plystret lykkelig en selvkomponert marsj til ære for to fete marka-ørreter!

Arnes første på flue

2007-05-31T14:03:00.000+02:00

Inviterte Arne nedover for å introdusere ham til Finnemarka. Vi gikk opp til Myrdammen, der jeg hadde hatt stor suksess uka før. Det blåste bittelitt, var noe vak da vi kom, men ellers lite utover kvelden.

Arne gikk rundt hele vannet og viste etterhvert imponerende ferdigheter i å side-kaste langsetter vannet. Det var slik han huket kveldens første, en kraftig ørret på 250 g.

Vannstanden var 10-20 cm høyere enn uka før pga alt regnet. Kanskje det var derfor det var mindre vak også?

Uansett tok jeg kveldens andre ørret 2 meter foran støveltuppene mine. En søt liten en på ca 150 g. Igjen prøvde jeg så godt jeg kunne å få løs kroken, men den hadde boret seg fast i kjevebeinet til stakkaren.

Finnemarka er tingen!

2007-05-24T13:59:00.000+02:00

En kveldstur etter ørreten er noe av det jeg liker aller best. Det tar ikke alt for mye tid, og du får kastet nok til at suget blir stagget.

Nå tok jeg med meg fluestanga opp til Lndfalltjern. Da jeg kom ditt var det allerede en proff fluefisker på plass, og jeg bestemte meg for å traske opp til Myrdammen for å få ro.

Vel oppe møter et rolig og lunt skogsvann meg med masse små vak. Som fersk fluefisker kan jeg ikke si at presentasjonen av flua var perfekt, men fisken var fornøyd og jeg kroket den første etter bare noen få kast.

Jeg gikk rundt halve vannet og tok den andre fra et myrområde i enden. To ørreter, en på 250 g og en på 200 g. Ikke værst!

Årets første fangst

2007-04-22T15:17:00.000+02:00

Årets første fisk ble tatt på sluk i Blektjern, i skogen ovenfor Austad. Jeg er ei skikkelig kløne til å få ut kroken, så selv om den var lovlig liten ble den med hjem. En ørret på 150 g. Krabbet meg rundt hele tjernet, litt krongelte men veldig fint.